Aktiv og nysgjerrig kunnskapskonstruksjon | Piagets læringsteori og dens betydning i dagens undervisning

Læring handler om å tilegne seg kunnskap om noe og kan ses som en relativt varig atferdsendring som resultat av erfaring og øving. Man lærer så lenge man lever – både bevisst og ubevisst, på mange måter og i mange sammenhenger. Kunnskap om læring er basis for å utvikle praksis.

Læring og undervisning

Man skiller gjerne mellom læring og undervisning. Man kan lære mye uten å bli undervist i det, men undervisning som fenomen har ingen hensikt hvis den ikke knyttes til at noen skal lære noe bestemt. I følge Lyngsnes og Rismark (2007) kan undervisning betegnes som noe som gjennomføres av noen med bevisst valgte metoder, og med like bevisst valgt innhold, som noen andre forventes helt eller delvis å tilegne seg, altså lære.

Lyngsnes og Rismark (2007) fremholder at læring er et sammensatt fenomen. Det gjenspeiles i det brede spekteret av læringsteorier som er utviklet. Disse reflekterer ulikt syn på hva læring er og hvordan læring skjer. De ulike teoriene kan være utgangspunkt for å etablere basis for praktisk-pedagogisk arbeid.

Piaget og kognitiv konstruktivisme

Læringsteori kan grupperes i fire sentrale teoritradisjoner; behavioristisk teori, kognitiv teori, kontruktivistisk teori og sosiokulturell teori. Denne teksten skal se nærmere på sveitseren Jean Piaget (1896-1980) sitt bidrag til kognitiv læringsteori – en teoritradisjon som handler om menneskets tankevirksomhet (i motsetning til atferd og handlinger) som utgangspunkt for å forstå læring.

Kort sagt er Piaget opptatt av indre prosesser, organisering av erfaring og viten i såkalte ”skjema”, indre motivasjon og iboende nysgjerrighet samt aktive mennesker som konstruerer kunnskap (Imsen 2005). Nettopp dette at kunnskap er et menneskelig produkt, og ikke noe som finnes ”i seg selv”, er kjernen i konstruktivismen.

Kjennetegnet på den kognitive konstruktivismen er at den ser læring som et individuelt anliggende, hvor læringen skjer gjennom samspill mellom barnet og den fysiske omverdenen. Barnet konstruerer selv sine kunnskaper ut fra den miljømessige stimulans og de muligheter for aktiv utforsking som tilbys (Imsen 2005, s. 227).

Piagets læringsteori har møtt mye kritikk og har gitt motivasjon til mye forskning over hele verden. Nettopp dette gjør det interessant å se på hvilken betydning hans teori kan ha for undervisningen i dagens skole. Lar den seg anvende i praksis, eller ikke?

En teori om intellektuell utvikling

Piagets teori er mest kjent som en teori om intellektuell utvikling – hvordan barnets tenkning endrer karakter fra fødsel til voksen alder. Den delen av teorien som har fått størst utbredelse – men også mest kritikk – er beskrivelsen av stadiene i denne utviklingen. Stadiene ses på som utviklingsnivå hvor barnet befinner seg i en gitt alder.

De fire utviklingsstadiene kommer etter hverandre i rekkefølge og er den samme for alle barn. Det ene stadiet forbereder det neste, derfor kan ingen stadier hoppes over. Gjennomsnittlig vil hvert stadium tilsvare en viss aldersperiode, med en del variasjon fra barn til barn. Ikke alle barn utvikler seg like raskt, og noen når aldri det øverste stadiet (Imsen, 2005, s. 236).

Imsen (2005) advarer mot å trekke vidtgående praktiske konsekvenser av denne delen av Piagets teori, da den er såpass omdiskutert. Av den grunn skal ikke denne teksten gå videre inn på stadieteorien, men heller fokusere på den delen av Piagets teori som kan ha mer praktisk anvendelse i dagens undervisning.

En teori som læringsprosessen  

Piagets teori er et godt utgangspunkt for analyse av læringsprosessen. Hans begreper om hvordan vi utvider vår kunnskap og erkjennelse er nyttige verktøy for å forstå hva som skjer når vi lærer. Gjennom begrepsbruken ser vi at læringsprosessen er dynamisk, det vil si at det er et aktivt samspill mellom den viten en allerede har, og ny informasjon eller nye erfaringer.

Skjema, kognitive strukturer, adapsjon, assimilasjon, akkomodasjon, kognitiv konflikt, likevekt samt figurativ og operasjonell kunnskap er de sentrale begrepene i Piagets læringsteori.

Adapsjonsprosessen

Piaget mener det er naturgitt hos mennesker at vi organiserer tankeprosessene i det han kaller kognitive strukturer. Skjemaene er de kognitive strukturene som inneholder den erfaring, kunnskap og tenkemåter det enkelte mennesket er i besittelse av. Piaget betrakter skjemaene som byggesteinene i tenkningen (Lyngsnes og Rismark 2007, s. 56).

Læring skjer gjennom to former for skjematilpassing: Assimilasjon vil si å tilpasse verden til seg selv. Altså man prøver å forstå noe nytt gjennom å få det til å passe inn i det en allerede vet. Akkomodasjon vil si å tilpasse seg selv til verden. Man endrer eksisterende skjema eller skaper nye skjema slik at de stemmer over ens med det nye en erfarer.

Når man opplever at det ikke er likevekt mellom ens skjemaer og ny erfaring, oppstår en kognitiv konflikt og dermed en indre motivasjon til å skaffe seg ny kunnskap for å gjenopprette denne likevekten. Dette er en form for naturlig motivasjon – en indre drivkraft. Piaget hevdet at de kognitive strukturene var selvoppholdene og selvregulerende. Er det utviklet en struktur, er det også motivasjon for å bruke den, og gjennom denne bruken utvikles strukturen videre. Denne selvregulerende prosessen kalles adapsjonsprosessen, hvor målet er å oppnå likevekt mellom egne skjemaer og omverdenen (Lyngsnes og Rismark 2007).

Figurativ og operasjonell kunnskap

Piaget skiller mellom to typer kunnskap; figurativ og operasjonell kunnskap. Figurativ kunnskap er fakta, detaljer og informasjon som ikke er relatert til skjema. Dette er kunnskap som kan gjentas, men ikke anvendes i nye situasjoner – ofte er det vi kaller ”pugg” av denne typen kunnskap. Operasjonell kunnskap er derimot resultat av en læringsprosess bestående av assimilasjon og akkomodasjon. Denne er relatert til skjemaer og er dermed mer anvendbar og varig (Lyngsnes og Rismark 2007, s. 59).

Aktiv læring  

I Piagets læringsteori er det den aktive, personlige konstruksjonsprosessen som er det vesentlige. Kunnskap kan ikke bare mottas som et ferdig produkt, den må skapes gjennom egne forståelsesformer og erfaringer. Den operasjonelle kunnskapen som gir forståelse, og som en kan operere med i nye sammenhenger, er mest anvendbar. I følge Lyngsnes og Rismark (2007) er det denne typen kunnskap det etterstrebes at elevene i størst mulig grad tilegner seg i skolen.

Piagets pedagogiske målsetting er klar: Han vil skape mennesker som er i stand til å gjøre nye ting og ikke bare gjenta hva andre har gjort før. Han vil skape kritiske mennesker som kan motstå vår tids slagord, kollektive meninger og ferdiglagde tanker (Elkind, 1971, s. 33-34 i Imsen, 2005, s. 242).

Hva slags aktivitet?

I sin forskning fokuserte Piaget i høy grad på aktivitet i forhold til ting. I følge Imsen (2005) kritiseres han fordi han overså den mellommenneskelige kommunikasjonen i den pedagogiske situasjonen. Samhandling mellom mennesker er også aktivitet, enten den er språklig eller ikke-språklig.

Man må altså se aktivitet i vid betydning. Det viktigste er at aktiviteten påkaller ubalanse i elevenes kognitive system slik at den indre motivasjonen til å oppnå likevekt mellom egne skjema og omverdenen blir vekket. Som det fremgår i Imsen (2005) sitt eksempel vil det å regne femti like matematikkoppgaver kreve assimilasjon, ikke akkomodasjon, og bidrar derfor lite til læring. Behaviorist og atferdsteoretikeren Skinner, som støttet seg til at ”øvelse gjør mester”, ville naturligvis vært uenig. Tilrettelegging for læring må skje slik at eleven kan bli ”medkonstruktør” av sin egen kunnskap (Lyngsnes og Rismark, 2007, s. 60).

Når læringen best skjer gjennom aktivitet, må lærerens rolle være å legge til rette for aktivitet. Hvilken aktivitet er da den mest optimale for elevens læring? Må aktivitetene tilpasses hver enkelt elev og vedkommendes eksisterende skjema? Hvordan kan læreren oppnå kunnskap om elevens eksisterende skjema? Piaget ville lagt vekt på egenaktivitet og den individuelle kunnskapskonstruksjonen – noe man vel til en viss grad kan si passer til dagens prinsipp om elevtilpasset opplæring?

Aktiv og nysgjerrig kunnskapskonstruksjon

Som nevnt innledningsvis finnes det et bredt spekter av læringsteorier som belyser ulike sider ved læringsprosessen. Man kan vanskelig velge eller velge bort en teori, snarere bør man heller se at teoriene kan utfylle hverandre. Som Lyngsnes og Rismark (2007) påpeker, utvikles ny forskning og nye teorier på basis av de etablerte og bidrar til å bringe nye perspektiver og ny innsikt inn i den faglige debatten om læring.

Piagets syn på læring som en individuell, kognitiv konstruksjonsprosess blir fort for snever og utelukker viktige faktorer, spesielt sosiokulturell aktivitet og språklig samhandling, som er høyt verdsatt i dagens læringsmiljø. Hans begrepsapparat er derimot svært nyttig for å forstå læringsprosessen. Likedan med hans forestilling om at kunnskap ikke kan formidles direkte fra voksne til barn, men at barn gjennom nysgjerrighet og aktivitet må konstruere sin egen forståelse av verden.

Kildehenvisninger

- Imsen, G. (2005). Elevens verden: Innføring i pedagogisk psykologi (4. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

- Lyngsnes, K. M.& Rismark, M. (2007). Didaktisk arbeid (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.